Utdanningspolitikk, arbeidsliv og kulturpolitikk

I tidligere tider var det et mål i utdanningspolitikken at flest mulig skulle ta høyere utdanning, fordi man mente at dette ville skape mest velferd både for folk og landet. I dag derimot er vi på et historisk toppnivå når det gjelder kunnskap og utdanning. Til tross for dette høye utdanningsnivået, har det til tross for deres høyre utdannelse, ført dem ut i arbeidsledighet eller i irrelevante jobber i forhold til utdannelsen, noe som tidligere var utenkelig, dette gjelder særlig humanister- og samfunnsvitere.

Da kan man begynne å spørre seg hva dette skyldes? Først kan man jo bare konstatere at for majoriteten av humanister og samfunnsvitere, så vil det være naturlig å arbeide i det offentlige, særlig innen undervisnong, kultur og generell offentlig forvaltning. Selvom vi nå har fått en ny Rødgrønn regjering, så er forsatt kommuneøkonomien og mange kulturinstitusjoners økonomi svakere enn den burde, sett i forhold til alle de oppgavene som egentlig står i kø innenfor undervisning og kultur. For å både løse disse nevnte oppgaver, og for føre en god arbeidsmarkedspolitikk ovenfor arbeidsledige akademikere innenfor humanistiske- og samfunnsvitenskapelige fag, så bør Regjeringen ved neste års statsbudsjett og de resterende i denne Stortingsperioden, øke bevilgningene til både kulturinstitusjoner, til allment kulturarbeid i kommunene og undervisning, med andre ord følge opp intensjonene i den siste kulturmeldingen. På denn måten ”slår man to fluer i ett smekk”; man løser en del av arbeidsledigheten blant nevnte akademikere og man løser oppgaver som enten er nødvendig for å ta vare på kulturarven, oppretteholde forskningen innenfor kultur eller for å gi våre barn den undervisningen de har krav på.



Videre, blir ikke situasjonen noe bedre av at det stadig er ”ny-produksjon” av ny-utdannete humanister- og samfunnsvitere. Stoppes ikke denne ”løpske” utviklingen med stadig nyutdanning av humanister- og samfunnsvitere, paralellt med bare en svak økning av offentlig sektor, vil man om noen år ha en kastrofal mengde arbeidsledige personer med høyere utdanning. Det kan også konstateres at hver eneste Høgskole i Norge har slike fag f.eks. historie, kultur og andre såkalte ”kjekke” fag. I stedet burde Staten bruke pengene på mere ”matnyttige” fag både innenfor høyere utdanning og innefor yrkesutdanninger, som gir jobb rett etter endt utdanning. Det finnes en del utdanninger det etterspørsel etter, fordi det er for få studieplasser til å fylle opp behovet.



Samtidig med dette, opplever bygningsbransjen og andre håndverksbransjer stor etterspørsel av arbeidskraft, slik at denne må importeres fra utlandet. Grunnen til dette, er bl.a at det utdannes for få innen yrkesfagene, fordi disse utdanningene har en lav status i befolkningen.

For å snu denne trenden bør Regjeringen også redusere antall studieplasser innen humanistiske- og samfunnsvitenskapelige dramatisk, særlig slike fag som kulturarbeid/kulturformidling, historie osv, men også andre fag, hvor myndighetene må gå inn å se på hver av denne typen utdanninger innenfor humaniora og samfunnsfag særlig med hensyn til om det er et godt eller dårlig arbeidsmarked for de som tar slike utdanninger. De utdanninger som nærmest blir utdannelse til arbeidsledighet, bør man i det minste halvere antall studieplasser uansett hvor ”kjekt” det er å studere disse fagene.
Videre må det settes i gang tiltak for å øke yrkesutdanningenes status i befolningen, slik at flere søker disse utdanningene, og rådgiverne ved Ungdomsskolene, må være bevisst på at ikke alle nødvendigvis MÅ ta videregående skole Allmenfag.