Kontantstøtten og valgfrihet

Kontantstøtten og valgfrihet
Argumentene for å beholde kontantstøtten har for Kristelig Folkeparti alltid vært at man skal gi småbarnsforeldrene valgfriheten mellom det å være hjemme med barnet og det å sende barnet i barnehagen. Hadde det bare vært slik, hadde kontantstøtten vært en god ordning. Men kontantstøtten er ingen valgfrihet, heller tvert i mot, det er det nærmeste man kommer tvang.

Argumentasjonen til Bondevik følger ikke logiske resonnementer. Grunnen til dette er at dersom du mottar kontantstøtten, så får du 3 657 kroner pr. måned. Dersom du velger å ha barnet i barnehage, avstår du fra disse pengene og i tillegg må du betale ca. 3000 kroner i måneden. Summa sumarum utgjør dette en differanse på kroner ca. 6 500 (eller mer). Med andre ord må man jobbe minst 30-40 % stilling for å tjene inn dette tapet, og da er det ingen valgfrihet, men tvang til å være hjemme med barnet. Dette gjerlder særlig enslige forsørgere med overgangsstønad som har dårlige muligheter på arbeidsmarkedet og innvandrerkvinner; valget for dem er enkelt; å være hjemme med barnet så lenge man får kontantstøtte. Men det gjelder ofte vanlige familier også; som simpelthent ikke har råd til å la være å ta imot kontantstøtten.

Skulle kontantstøtten fremmet valgfrihet måtte alle småbarnsforeldre ha mottatt 3 657 kroner pr. måned uansett om de hadde barnet i barnehage eller ei; og så skulle foreldrene avgjøre om de ville sende barnet i barnehage eller være hjemme med dem!. Det ville være valgfrihet!!

Men dette er muligens en urealistisk ambisjon, så motivet for regjeringen for å holde på kontantstøtten må være at ved å gi en visst antall tusen småbarnsforeldre kontantstøtte, så sparer dette staten og kommunene for enorme summer dersom alterntivet skulle være å gi alle kontantstøttemottakere en barnhageplass. Jeg antar at hver barnehageplass ville koste minst det dobbelte av kontantstøtten. Et annet motiv til KrF er å stimulere småbarnsforeldre, dvs. småbarnsmødre til å være hjemme med barnet de 3 første leveårene, i stedet for å sende det i barnehage. For som alle vet så øker sannsynligheten for at kvinnen blir mer enn 3 år hjemme, når hun først har blitt hjemmeværende. Dette er helt i henhold til KrFs kristelig-fundementalistiske ideologi. Hadde KrF sagt dette med en gang hadde de nok ikke fått støtte fra de andre partiene på høyresiden og da hadde det muligens skapt splid med Høyre og kanskje hadde det aldri blitt noe regjeringssamarbeid på borgerlig side.

Kan KrF forklare det logiske resonnement for kontantsøtten fra et økonomisk standpunkt for den enkelte familie og utfra et økonomisk standpunkt for den offentlige økonomi? Og kan de komme med en presisering av hva de legger i begrepet "valgfrihet"; hva faller innenfor og hva faller utenfor begrepet utfra et filosofisk standpunkt? For dette er aldri blitt presisert, det blir bare "slengt ut i debatten"! Og kan Høyre gi en forklaring på hvordan de klarer å støtte kontanstøtten utfra et valgfrihetsperspektiv?

Mathias Reither
Styremedlem Loddefjord Arbeiderlag og småbarnsfar for to