Å lese Lolita i Tehran

Jeg har akkurat begynt å les boke å "Å lese Lolita i Tehran" av Azar Nafisi som er selvbiografisk, og handler om en kvinne som er professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Tehran, men pga. omstendigheter rundt den Islamske Revolusjonen i 1979 som at hun må bære "hijab" på jobben, sier opp sin stilling som litteraturforeleser, og begynner å undervise en nøye utvalgt gruppe av kvinnelige studenter hjemme hver torsdag formiddag. På disse torsdagene leser, analyserer og diskuterer de boken Lolita av Vladmir Nabokov. Disse samlingene kan en si er bare et alibi for å skrive om hvordan det var å leve i den Islamske Republikken i tiåret mellom revolusjonen og frem til midten av 1990-tallet eller deromkring. I boken sier hovedpersonen at "å leve i den Islamske Republikken (på den tiden, red. anm) var som å ha sex med en mann man avskyr." Videre er det en rekke sitater fra begynnelsen av boken som vitner en del om hvordan hovedpersonen Azar opplever livet i den Islamske Republikk. Det første sitatet jeg vil trekke frem er sitatet som er som følger: "Det er ingenting sa Manna i forhold til hva som skjedde med vennnene til søsteren på Amir Kabir Polytekniske Skole. I lunchpausen stod tre av jentene ute i skolegåren og spise epler. De fikk reprimade av vaktene: De bet alfor forførisk i eplene!" Er det virkelig mulig å bite i et eple forførisk??
Det andre sitatet som er verdt å trekke frem er sitatet fra selve revolusjonen hvor en del kinoer blir brent av Khomeinis folk og man kan lese følgende: "Vi er ikke i mot film" erklerte ayatollah Khomeini da han håndlangere satte fyr på kinoene, "vi er imot prostitusjon""
Hallo! Hva har film og prostitusjon med hverandre å gjøre. Selvfølgelig kan det jo være at kinoene viste porno?
Siste sitatet jeg vil ta med er som følger: Siden fortalte Nima at sønnen til en venn av ham, en tiåring hadde våktnet, helt skrekkslagen og fortalt at han hadde en "ulovlig drøm". Han hadde drømt at han hadde vært på stranden sammen med noen menn og kvinner som hadde kysset hverandre, og hadde ikke vissthva han skulle gjøre. Han gjentok for foreldrene at han hadde ulovlige drømmer. Ulovlige drømmer!! Ha, ha. Hva er det for noe.
Boken viser at det er ikke bare politikken som er det største problemet, men at myndighetene for ca. 10 år siden, ikke lot folk ha frithet i Iran. De ville ikke bare kontrollere politikken, men også hva de tenkte og hva de gjorde hjemme, hva de gikk med under sin islamske bekledning osv. En kan si at Iran før var mer lik Taliban, da. Dette i motsetning til i dag, hvor man ser lite av dette. Boken for meg personlig, gjør at jeg forstår mer og mer hvorfor iranere av i dag reagerer slik og slik på ting. Det er en sterk bok, en emosjonell bok for en som har bånd til Iran. Bok får meg til å forstå hvorfor mange kvinner i Iran flyktet til utlandet fra slutten av 1980-tallet. De orket ikke å leve hvor alt var tvang. For en nordmann vet jeg ikke hvordan en vil reagere, men jeg tror nok mange vil like boken.
Boke avbefales på det sterkeste, selv om jeg bare såvidt har begynt på boken.
.